Da ekkoet i hjemmekontoret nesten ødela hele intervjuet til Jonas

Jonas og invitasjonen

Jonas tok kontakt med oss en uke før han skulle være gjest i en direktesendt samtale om vedlikehold av eldre trehus. Han kunne stoffet godt og hadde snakket for folk mange ganger, men aldri gjennom en skjerm. Det eneste han var bekymret for, sa han, var om han ville se ut som en som hadde kontroll.

Jeg heter Henrik og tok den første samtalen med ham. Jeg ba ham ikke forklare hva han ville si, men å vise meg rommet. Han snudde laptopen sakte rundt, og allerede da hørte jeg at stemmen hans fikk en litt hul klang. Det er ofte slik: man merker ikke selv hva rommet gjør med lyden, fordi øret venner seg til det.

Første lytting uten å gjøre noe

Før vi endret noe, ba jeg Jonas lese et kort avsnitt høyt og ta det opp med mikrofonen han allerede brukte, den innebygde i laptopen. Så lyttet vi til opptaket sammen, med hodetelefoner. Det er det vi kaller en lydsjekk i sin enkleste form: du hører deg selv slik gjesten i den andre enden gjør.

Jonas ble stille. Han hørte ekko på slutten av hver setning, og et svakt sus fra en vifte han hadde sluttet å legge merke til. Han var nesten litt flau, men det er ingenting å skamme seg over. Hardt gulv, bare vegger og en pult tett inntil vinduet er en vanlig kombinasjon i norske hjemmekontorer.

• Les et kort avsnitt høyt med vanlig stemme
• Hør opptaket med hodetelefoner, ikke høyttalere
• Skriv ned alt du hører: ekko, sus, klikk, trafikk

Hva vi fant i rommet

Når vi gikk gjennom listen, var det tre ting. Ekkoet kom fra de nakne veggene bak og ved siden av ham. Susingen kom fra laptopviften, som gikk høyt fordi maskinen sto på et mykt underlag. Og laptopmikrofonen satt så langt fra munnen at den måtte forsterke alt, også romlyden.

Ingen av delene krevde dyrt utstyr. Jeg foreslo at han flyttet pulten litt bort fra den ene veggen, hengte opp et teppe bak seg og la maskinen på et hardt, plant underlag. Det høres lite ut, men romklang handler om overflater som kaster lyden tilbake, og alt som er mykt tar litt av den bort.

Hodetelefoner og mikrofon på rett plass

Jonas hadde et par vanlige ørepropper med ledning og en liten USB-mikrofon i en skuff. Vi satte mikrofonen på pulten, en håndsbredde fra haken, og vinklet den litt til siden så pustelyder ikke traff direkte. Avstanden er viktigere enn merket: for langt unna, og rommet slipper inn.

Hodetelefonene hadde en enkel jobb. Når du hører de andre gjennom dem og ikke gjennom høyttalere, kan ikke lyden deres lekke tilbake inn i mikrofonen din og lage ekko hos dem. Jonas ristet på hodet av hvor stor forskjell det ble, og vi tok en ny testopptak for å sammenligne med det første.

• Mikrofon omtrent en håndsbredde fra munnen
• Hodetelefoner på hele samtalen, aldri høyttalere
• Ta et nytt opptak etter hver endring

Øvelsen kvelden før

Dagen før sendingen tok vi en kort øvingssamtale der vi bare testet lyd. Jonas skulle koble til, sjekke at riktig mikrofon var valgt i programmet, og snakke i to minutter mens jeg lyttet. Han oppdaget selv at programmet hadde valgt laptopmikrofonen igjen etter en oppdatering. Slike småting er grunnen til at vi ikke stoler på at innstillinger blir stående.

Vi snakket også om hva han kunne gjøre hvis lyden falt ut midt i sendingen. Han skrev ned en kort plan: si fra i chatten, bytte til mobilen som reserve, og si en setning til programlederen om at han kom tilbake. Jeg lover ikke at alt går smertefritt, men en plan gjør at du ikke fryser.

Hva som skjedde i sendingen

Jonas fortalte etterpå at lyden holdt seg stabil nesten hele veien. Rundt midtveis hakket forbindelsen kort, og han gjorde akkurat det han hadde skrevet ned: ventet to sekunder, sa at han hørte seg selv hakke, og fortsatte da det ble klart igjen. Programlederen lo og tok tråden.

Det jeg tar med meg fra denne historien er ikke at utstyret var bra. Det var at Jonas hørte seg selv for første gang, og dermed kunne gjøre noe med det. Mange gjester stoler på bildet og glemmer at det er stemmen publikum lytter lengst til.